Potential AI workshop

I’m visiting a European film school in a couple of weeks, as part of my pedagogy research. They’ve invited me to hold an AI workshop during my visit, and so I’ve sketched the following as some notes for such a workshop.

While AI has existed in one form or another for several decades, and the term "artificial intelligence" was coined in 1956, it is only since 2022 with the public release of models like Midjourney, Dall-E, and ChatGPT, that the combination of computing power and commercial interests have made it an inescapable part of our everyday lives.

In late 2023, the Norwegian government announced the establishment of national Centres for AI through the Norwegian Research Council, and in June 2025 MishMash was announced as one of 6 national Centres. MishMash represents a consortium covering the fine arts, humanities, law, engineering, and cultural industries and will formally start during the fall of 2025 and have a 5-year duration. This workshop will include a more detailed introduction to MishMash, including some of the potentials for international collaboration.

The bulk of the workshop will be discussion-based. Arts institutions around the world are facing the question of how to prepare our graduates for a world where AI-generated content is becoming more prevalent and AI technologies are becoming more accepted and normalized in an increasing number of professions. Like it or not, we have a responsibility to prepare ourselves and our students for this world. But how?

For some, the key is to embrace the meeting of art and technology, as described in a recent report from the British Council. In fact, AI will enable artists to realize their visions in ways that were simply not possible before. This represents a hopeful approach, where artists continue to embrace new technologies in ways that both create new art and new technologies. This approach affirms the central role the arts play in the evolution and development of our societies, and the importance of human creation and creativity for our future.

But for others, AI represents an existential threat; perhaps not in the science fictional way so frighteningly portrayed in works like Terminator, but as a more subtle, insidious threat towards creativity, authenticity, and, indeed, our humanity as "AI slop" envelops us and our workplaces become an arena where workers serve the needs of AI. If we can no longer tell the difference between what is created by humans and what is created by AI, what happens to trust and authenticity? If we come to rely on AI as a cognitive crutch, what happens to our cognitive abilities and independent judgement?

Ultimately, AI is a human creation, and can be one of the most powerful tools available to us. Will it be a tool for creating a new golden era of creative work, or will it become a tool for keeping us entertained, docile, and obedient?

The way the arts meet this challenge will be a key in how society can answer this question.

Thinking out loud v.03

Finally getting started…

The students are in place and the semester has started. I’ve done my duty as far as participation is concerned, and now I’m settling in to the home office. It’s time to make a plan and ensure I can keep up with both my pedagogical research and participation in MishMash as that work gets off the ground.

Before the summer I fixed up the home office, so it’s less like a multi-storgage room for all the things we don’t know here to put and more like a working space and home library. I’m pretty pleased with the results, and early indications are that it’s a good space in which to work.

The first order of business is making a prioritised reading list for the coming weeks. I’m currently about a 1/3 of the way through How We Learn by Stanislas Dehaene. The most recent book I completed is The Entanglement by Alva Noë, and the arguments in it informed some of my arguments in the piece on the key role the arts and fine arts education play in society I wrote for Norwegian higher education magazine Khrono a couple of weeks ago (sorry; Norwegian only).

As of now, the next titles on the reading list are:

Sourcebook of Experiential Education — part I: Philosophers and Educational Theorists and part III: Psychologists and Sociologists
Strange Tools — Alva Noë
The Phenomenology of Perception — Maurice Merleau-Ponty
Releasing the Imagination: Essays on Education, the Arts, and Social Change — Maxine Greene
Unthought: The Power of the Cognitive Nonconscious — N. Katherine Hayles
Practicing Embodied Thinking in Research and Learning — Schoeller, Thorgeirsdottir & Walkerden (eds.)
Teaching to Transgress — bell hooks
Movement Matters — Sheila Macrine and Jennifer Fugate (eds.)
Foundations of Embodied Learning: A Paradigm for Education — Mitchell Nathan
Toward Wide-Awakeness: An Argument for Arts and Humanities in Education — Maxine Greene
The Routledge Handbook of Embodied Cognition — Lawrence Shapiro and Shannon Spaulding (eds.)

I expect this list will develop and change almost daily…

Having music is an important part of how I work. My tinnitus becomes much easier to ignore if I have background music on, and so I spent some time last week organizing my digital music library. Here I suppose thanks are due to Apple, as the Music app for some reason made a mess of the location of my music files which meant I had to rebuild my digital library developed over 25 years completely from scratch… (Who me? Sarcastic? Never!)

I seems all external obstacles are cleared away, and now I have no excuses. I’ll spend about 25-30 hours a week on my research and about 10-15 a week on MishMash — at least for now. I figure out how to adjust that when other things intrude, like the presentation and panel discussion I’m doing at Oslo Pix festival on August 28th. At least, since it’s about AI and the film industry, it’s related to the MishMash work.

Tanker om utvikling av KI-retningslinjer for norsk film

Noen ganger virker det som det kommer nye KI-verktøy nesten hver dag… Det seneste som har dukket opp på min radar er Showrunner — et nettsted hvor hver av oss kan bidra sammen eller enkeltvis som "showrunnere" for KI-genererte animerte serier. Dette er ikke hvilken som helst start-up, men et prosjekt hvor en av investorene er Amazon, gjennom sitt Alexa Fund.

Som mange har påpekt er vi snart på overtid for å utvikle KI-retningslinjer for norsk film, både fiksjon og dokumentar. Vi trenger noe vi kan forholde oss til, som sikrer kunstnerisk frihet og mulighet for eksperimentering i kryssfeltet mellom form, innhold og teknologi, og som samtidig forteller oss hva som er lov og ikke lov når man skal ha offentlig støtte til sine prosjekt. Vi bør også kunne gi en pekepinn på hvordan publikum skal kunne forholde seg til norsk film, og hva som er og ikke er laget av KI. Vi trenger et veikart som både tillater innovasjon og teknologisk utvikling samtidig som det sikrer fremtidige arbeidsplasser og utviklingsarenaer for filmskapere og filmarbeidere.

Her har vi også noen potensielle motsetninger mellom forskjellige deler av bransjen. KI kan anvendes til å effektivisere mange områder av produksjon, og gjøre flere oppgaver raskere og billigere enn er tilfellet i dag. Samtidig kan det gå ut over antall mennesker som får jobb som manusdoktor, til å gjøre nedbrekk og budsjettering, vurdere markedspotensial, og lignende. Her kan man da miste arbeidsplasser i tillegg til at antall mennesker som bidrar med både ekspertise og vurderingsevne til et prosjekts utvikling reduseres.

Opphavsrett, IP og rett til eget åndsverk er spørsmål mange er opptatt av i forbindelse med KI. Her er det to sider; den ene har fått mye oppmerksomhet og handler om at de store generative KI-modellene er trent opp på store mengder åndsverk med høyst tvilsom juridisk og etisk begrunnelse. Når vi bruker disse modellene — uansett formål — bidrar vi til misbruk av andres åndsverk. Den andre siden av dette, som noen har diskutert men som ikke har fått like stor opperksomhet, er spørsmål om hva skjer med eget åndsverk når KI har vært en del av arbeidsprosessen? Her kommer både spørsmål om copyright, som fremdeles er uavklart mange steder, og, ikke minst, hvor stor kontroll har man over hva som skjer med eget åndsverk som er bearbeidet og lagret hos (stort sett) amerikanske tech-giganter?

Man kan også tenke seg at det spesielt i mer kommersielt orienterte prosjekt vil friste å bruke KI for å bearbeide manus og casting basert på algoritmiske vurderinger av markedspotensial. Dette kan gjøre produksjon mindre risikabelt for et produksjonsselskap, men vil ha en effekt på mangfoldet av filmer som lages. Knyttet til dette er regional virksomhet: det er klart vanskeligere å lage mange typer filmer dersom man arbeider i andre regioner enn Osloområdet. KI-verktøy kan muliggjøre et mye større mangfold i typer produksjoner laget i deler av Norge med lite eller ingen filminfrastruktur.

I min forrige artikkel nevnte jeg VFX; det er helt klart at innenfor VFX, animasjon, virtuell produksjon og lignende vil KI-verktøy gi både muligheter som tidligere ikke har vært innenfor økonomisk rekkevidde for norske produsenter. Samtidig kan det ha en stor og potensielt ødeleggende effekt på arbeidsmarkedet for (spesielt) uerfarne filmarbeidere på de feltene. Her er det naturlig å utforske hvordan dette vil påvirke spillproduksjon også.

Dokumentaren byr også på egne utfordringer. Når man lager fortellinger med utgangspunkt i virkeligheten, hvor mange kunstige virkemidler kan man tillate seg å bruke? Bruk av animasjon og gjenskapte situasjoner er allerede akseptert i dokumentar, men kan man tillate seg å gjenskape situasjoner eller animere med bruk av KI? Når bikker det over fra dokumentar til dokudrama?

Både klipp og lyd har lenge brukt verktøy med algoritmestyrte, maskinlæringbaserte verktøy som automatiserer tidskrevende prosesser. Men når går det fra å være et verktøy som letter prosesser som er i veien for kreativt arbeid til å være et verktøy som erstatter kreative prosesser?

Alle disse spørsmålene er selvfølgelig relevant for Den norske filmskolen og andre filmutdanninger. På den ene siden vil vi utvikle kunstnere som kan, innenfor alle fagfelt, bidra til å gi filmen det autentiske og menneskelige som kunsten er. Men på den andre siden skal vi også utdanne unge talenter som skal ha mulighet til å få en lang karriere som profesjonell filmskaper — og da må de beherske alle relevante verktøy, både tradisjonelle og nye.

En fellesnevner for alle feltene er nok at det vi kan akseptere i morgen vil være forskjellig fra det vi kan akseptere i dag. Hvordan skal vi forholde oss til utviklingen på en måte som ivaretar kunstnerisk integritet?

Mitt ønske og forslag er følgende: NFI eller (kanskje helst) Kulturdepartementet oppretter et utvalg som skal se på alle disse og flere relaterte spørsmål. Utvalget bør få en frist på maksimum 6 måneder på å levere en rapport med forlag til retningslinjer. Utvalget bør være representativ for bransje, forvaltning, geografi og utdanning men samtidig få nok mennesker slik at det blir minst mulig komplisert å komme i gang og arbeide konsentrert. (Jeg tenker en mulig sammensetting er 3 representanter fra forskjellige fagområder oppnevnt av Bransjerådet, 2 representanter fra utdanning og forskning, 1 representant oppnevnt fra de regionale filmsentrene, 1 oppnevnt av NFI. Det er viktig at både fiksjon og dokumentar er representert i denne gruppen. Dersom spill og tv-produksjon skal med i mandatet må dette justeres.) I tillegg bør det utnevnes en større referansegruppe som skal bistå med både ekspertise, bidrag og (ikke minst) grundig tilbakemelding på utvalgets utkast til rapport — her må teknologisk og juridisk kompetanse være representert, i tillegg til distribusjonsleddet og kringkastere.

Thinking out loud v.02

Towards the end of Making[^1], Tim Ingold describes the act of drawing: "…drawing is not the visible shadow of a mental event; it is a process of thinking, not the projection of a thought." (p.128, emphasis in original). He describes the interplay between the artist (both their skill and their intention), the tool (the pencil), the material (the paper) and how the drawing is an artifact that comes into being through the active interaction of these things. He makes a point of emphasizing that it is not the case that the artist conceives of the finished drawing, and then utilizes the available tools (the hand, the pencil, the paper) but rather that all the elements that go into making a drawing are necessary for the act of creation itself.

While Ingold does not refer to 4E cognition directly, it is clear to me that this is what he is talking about — the interplay of the creative impulse, the skilled hand, the pencil, the paper are all part of the artists extended mind, where all the elements go together to create the drawing. Furthermore, the act of creation is not the result of a singular moment of inspiration but rather a process where the artwork is in a state of becoming over time.

Drawing, like all art — and indeed, most human activities — involves and engages the body (ie. the embodied mind) through the senses. While one aspect of my research this fall will be to explore the phenomenology of Merleau-Ponty and our sensory experience of the world, I am also fascinated by the notion of perceptual learning, as described by Kevin Connolly in his Perceptual Learning: the Flexibility of the Senses.[^2]

Connolly, following the research of Eleanor Gibson and others, defines perceptual learning as "…long-lasting changes in perception that result from practice or experience." In the case of drawing, this is relevant in that an experienced artist will feel the movements and pressure necessary to achieve the desired effects in the drawing in a completely different way than I — who can, at best, create the occasional doodle — will. The sense- and motor memory of the body has been attuned through practice and experience. The example used by Connelly (and attributed to William James) is that of the expert wine taster who through long practice and experience has trained her taste buds to identify the origin, the grape, the vintage of the wine with a precision that the wine-loving amateur cannot hope to match.

Another element this brings to mind for me is Dewey: I have yet to read Art as Experience, but have it on my reading list for the fall. Dewey’s ideas of experience in education are foundational for the programmes at the Norwegian Film School (and, I believe, for all education). The interplay between experience and reflection is essential for learning to become an artist. The viewer of a work of art has an experience that is both limited to the time which they are viewing the work, but also ongoing, where the impact of the work can be lasting and permanent.

As much as the artist becomes altered through experience, through cognitive development, and through perceptual learning, so too the audience becomes altered through their experience of art. In film, we often talk about how the audience has developed different sensibilities. We talk about things like attention span, the tolerance for graphic scenes, the expectations of tempo and how these are different today than they were 20, 40, 60 years ago.

Many stray thoughts in this one, but it will tie together in the end — I hope! And the end result should be a better understanding of how artists (and, indeed, all humans) learn and how we can design educational programmes that give emerging artists the tools to embark on long and successful careers.

Footnotes

[^1]: Ingold, Tim. Making: Anthropology, Archaeology, Art and Architecture. Routledge, 2013, https://doi.org/10.4324/9780203559055.
[^2]: Connolly, Kevin. Perceptual Learning: The Flexibility of the Senses. Oxford University Press, 2019. academic.oup.com, https://doi.org/10.1093/oso/9780190662899.001.0001.

Utdanning, arbeidslivsrelevans og samfunnsnytte

En gjenganger i debatten om høyere utdanning er begrepet «samfunnsrelevans», ofte satt i sammenheng med begrepet «arbeidslivsrelevans». Hva som legges i disse begrepene er litt fleksibelt; som oftest gjenspeiler det prioriteringene til den som bruker dem og refererer sjelden til noe verifiserbart. For tiden snakkes det mye om gamle favoritter som helsefag, ingeniørfag og lærerutdanning, men også forsvar, IKT (som nå ofte skal bety kunstig intelligens) og grønn omstilling.

Det er lett å være enig om at disse fagområdene er viktig. Samtidig er de samlet sett (med unntak av lærerutdanning) veldig rettet mot anvendt naturvitenskap og teknologi, og de som løfter dem gjør det ofte samtidig som de sier at andre fagområder, spesielt innenfor humaniora og relaterte fag, er mindre viktig for de kan ikke anvendes for å «løse fremtidens utfordringer».

Men stemmer dette? Nå har heldigvis den pågående diskusjonen om «tullefag» unngått de sedvanlige sleivsparkene mot kunstfaglig utdanning, men spørsmålet som ligger og vaker er: Er kunst og kunstfaglig utdanning uvesentlig når vi tross alt skal løse klimakrisen, forsvare oss i en urolig verden og bygge industri vi kan «leve av etter oljen»?

Det å skape kunst er kanskje noe av det som kjennetegner oss mennesker, og skiller oss fra andre dyr. Arkeologien viser mennesker har holdt på med billedkunst og musikk i minst 50 000 år — så lenge at det er utenkelig å skille menneskelig utvikling fra menneskelig kunst.

En ting som kunsten gir oss er innblikk i det som ikke finnes. Kunst viser det umulige, det fantasifulle, det irrasjonelle samtidig som den binder dette sammen med den menneskelige og naturlige verden vi befinner oss i. Dermed muliggjør kunsten at vi strekker oss mot det ukjente — at vi utvikler både oss selv og samfunnet vi lever i. Fordi kunsten er nyskapende muliggjør den nyskaping også på andre områder.

Denne effekten av kunsten gavner ikke bare kunstnerne selv, men alle som opplever kunst. Etterhvert begynner også forskning å vise at kunsten har positive effekter for de fleste samfunnsområder, og bidrar til å skape kultur for innovasjon, kreativ problemløsing, nysgjerrighet og flere av de ferdighetene World Economic Forum har identifisert som de viktigste ferdighetene i fremtidens økonomi.

Sett i dette lyset er det paradoksalt at dagens Regjering velger å nedprioritere kunstutdanning nettopp når vi som samfunn trenger som mest det kunsten gir oss. At opposisjonspartier i valgkampmodus velger å prioritere det instrumentelle i stedet for å sette samfunnets behov først. Jeg etterlyser politikere som makter å løfte blikket, og tør å satse på det som kanskje ikke gir kvantitativ avkastning i morgen men heller bygger et innovativt, kreativt og tilpasningsdyktig samfunn for årene som kommer.