Noen ganger virker det som det kommer nye KI-verktøy nesten hver dag… Det seneste som har dukket opp på min radar er Showrunner — et nettsted hvor hver av oss kan bidra sammen eller enkeltvis som "showrunnere" for KI-genererte animerte serier. Dette er ikke hvilken som helst start-up, men et prosjekt hvor en av investorene er Amazon, gjennom sitt Alexa Fund.

Som mange har påpekt er vi snart på overtid for å utvikle KI-retningslinjer for norsk film, både fiksjon og dokumentar. Vi trenger noe vi kan forholde oss til, som sikrer kunstnerisk frihet og mulighet for eksperimentering i kryssfeltet mellom form, innhold og teknologi, og som samtidig forteller oss hva som er lov og ikke lov når man skal ha offentlig støtte til sine prosjekt. Vi bør også kunne gi en pekepinn på hvordan publikum skal kunne forholde seg til norsk film, og hva som er og ikke er laget av KI. Vi trenger et veikart som både tillater innovasjon og teknologisk utvikling samtidig som det sikrer fremtidige arbeidsplasser og utviklingsarenaer for filmskapere og filmarbeidere.

Her har vi også noen potensielle motsetninger mellom forskjellige deler av bransjen. KI kan anvendes til å effektivisere mange områder av produksjon, og gjøre flere oppgaver raskere og billigere enn er tilfellet i dag. Samtidig kan det gå ut over antall mennesker som får jobb som manusdoktor, til å gjøre nedbrekk og budsjettering, vurdere markedspotensial, og lignende. Her kan man da miste arbeidsplasser i tillegg til at antall mennesker som bidrar med både ekspertise og vurderingsevne til et prosjekts utvikling reduseres.

Opphavsrett, IP og rett til eget åndsverk er spørsmål mange er opptatt av i forbindelse med KI. Her er det to sider; den ene har fått mye oppmerksomhet og handler om at de store generative KI-modellene er trent opp på store mengder åndsverk med høyst tvilsom juridisk og etisk begrunnelse. Når vi bruker disse modellene — uansett formål — bidrar vi til misbruk av andres åndsverk. Den andre siden av dette, som noen har diskutert men som ikke har fått like stor opperksomhet, er spørsmål om hva skjer med eget åndsverk når KI har vært en del av arbeidsprosessen? Her kommer både spørsmål om copyright, som fremdeles er uavklart mange steder, og, ikke minst, hvor stor kontroll har man over hva som skjer med eget åndsverk som er bearbeidet og lagret hos (stort sett) amerikanske tech-giganter?

Man kan også tenke seg at det spesielt i mer kommersielt orienterte prosjekt vil friste å bruke KI for å bearbeide manus og casting basert på algoritmiske vurderinger av markedspotensial. Dette kan gjøre produksjon mindre risikabelt for et produksjonsselskap, men vil ha en effekt på mangfoldet av filmer som lages. Knyttet til dette er regional virksomhet: det er klart vanskeligere å lage mange typer filmer dersom man arbeider i andre regioner enn Osloområdet. KI-verktøy kan muliggjøre et mye større mangfold i typer produksjoner laget i deler av Norge med lite eller ingen filminfrastruktur.

I min forrige artikkel nevnte jeg VFX; det er helt klart at innenfor VFX, animasjon, virtuell produksjon og lignende vil KI-verktøy gi både muligheter som tidligere ikke har vært innenfor økonomisk rekkevidde for norske produsenter. Samtidig kan det ha en stor og potensielt ødeleggende effekt på arbeidsmarkedet for (spesielt) uerfarne filmarbeidere på de feltene. Her er det naturlig å utforske hvordan dette vil påvirke spillproduksjon også.

Dokumentaren byr også på egne utfordringer. Når man lager fortellinger med utgangspunkt i virkeligheten, hvor mange kunstige virkemidler kan man tillate seg å bruke? Bruk av animasjon og gjenskapte situasjoner er allerede akseptert i dokumentar, men kan man tillate seg å gjenskape situasjoner eller animere med bruk av KI? Når bikker det over fra dokumentar til dokudrama?

Både klipp og lyd har lenge brukt verktøy med algoritmestyrte, maskinlæringbaserte verktøy som automatiserer tidskrevende prosesser. Men når går det fra å være et verktøy som letter prosesser som er i veien for kreativt arbeid til å være et verktøy som erstatter kreative prosesser?

Alle disse spørsmålene er selvfølgelig relevant for Den norske filmskolen og andre filmutdanninger. På den ene siden vil vi utvikle kunstnere som kan, innenfor alle fagfelt, bidra til å gi filmen det autentiske og menneskelige som kunsten er. Men på den andre siden skal vi også utdanne unge talenter som skal ha mulighet til å få en lang karriere som profesjonell filmskaper — og da må de beherske alle relevante verktøy, både tradisjonelle og nye.

En fellesnevner for alle feltene er nok at det vi kan akseptere i morgen vil være forskjellig fra det vi kan akseptere i dag. Hvordan skal vi forholde oss til utviklingen på en måte som ivaretar kunstnerisk integritet?

Mitt ønske og forslag er følgende: NFI eller (kanskje helst) Kulturdepartementet oppretter et utvalg som skal se på alle disse og flere relaterte spørsmål. Utvalget bør få en frist på maksimum 6 måneder på å levere en rapport med forlag til retningslinjer. Utvalget bør være representativ for bransje, forvaltning, geografi og utdanning men samtidig få nok mennesker slik at det blir minst mulig komplisert å komme i gang og arbeide konsentrert. (Jeg tenker en mulig sammensetting er 3 representanter fra forskjellige fagområder oppnevnt av Bransjerådet, 2 representanter fra utdanning og forskning, 1 representant oppnevnt fra de regionale filmsentrene, 1 oppnevnt av NFI. Det er viktig at både fiksjon og dokumentar er representert i denne gruppen. Dersom spill og tv-produksjon skal med i mandatet må dette justeres.) I tillegg bør det utnevnes en større referansegruppe som skal bistå med både ekspertise, bidrag og (ikke minst) grundig tilbakemelding på utvalgets utkast til rapport — her må teknologisk og juridisk kompetanse være representert, i tillegg til distribusjonsleddet og kringkastere.

There’s been a lot of discussion on the interwebs the last couple of days about copyright and AI, much of it centred around this article, where OpenAI claims they cannot create an innovative tool like ChatGPT without access to copyrighted material (cue sobs and tears).

On the one hand, OpenAI is a well-funded, Silicon Valley company, and I, for one, have so little sympathy for their claim that one would need a pretty powerful electron microscope to see it. They have no qualms about exploiting the creations and labour of others in order to entice you and me, and well-moneyed entities like Microsoft to pay handsomely for the privilege of using the tools they have developed.

My gut feeling is that if they need to use copyrighted material, they can bloody well pay for it. Like everyone else does. And if that means they can’t afford to use as much source material as they would like, that’s just too bad. There are many tiny violins ready to play for them.

But then, on the other hand, I think back to a time around 20 years ago when Napster, Limewire, and the Pirate Bay were the enemies du jour of the copyright industry — in that case, the major record labels who owned and controlled access to music pretty much worldwide. I cheered for the pirates, not because I wanted to destroy the possibilities artists had to make a living off their art, but because the gate keepers were the greater evil, stopping people from accessing music unless they went through the gate keepers.

And I am conflicted today. OpenAI is not the Pirate Bay, a small group of idealistic hackers wanting to undermine a monopolistic, capitalist gatekeeping system that locked artists behind paywalls, but are there similarities? Given the funders behind OpenAI, I am inclined to think not.

But I still need to think about it.