Om kunstig intelligens, film og fantasi

31 august, 2025 er det 70 år siden begrepet «artificial intelligence» (AI) — eller kunstig intelligens (KI) på norsk — først dukket opp i offentligheten. Siden den tid har begrepet vært kjent og omdiskutert i forskningsmiljøer som har jobbet med å utvikle KI, men det var først når OpenAI lanserte DALL-E 2 i januar 2022 og ChatGPT i november samme år at offentlighetens oppmerksomhet for alvor vendte seg mot KI. Spesielt ChatGPT har satt fyr på diskusjoner om KI, og for mange er ChatGPT og tilsvarende språkmodeller synonyme med KI.

I filmbransjen er vi godt kjent med streikene som preget Hollywood i 2023. Der var bruk at KI i forskjellige deler av produksjon et sentralt tema. Selv om WGA kunne rapportere de har innkassert en sier der, og at produsenters anledninger til å erstatte manusforfattere med KI vil bli sterkt begrenset forteller mange i bransjen at bruk av KI er mer utstrakt enn de fleste vil innrømme.

Sanser, fantasi og kognisjon

I film — og kunst forøvrig — snakker vi ofte om det sanselige. Verket berører oss på måter som ikke er begrenset til det intellektuelle men heller taler til sansene våre og til det emosjonelle. Dette gjelder ofte også for de som skaper kunstverk; en kunstner tar i bruk sanser, intuisjoner og det emosjonelle for å skape. Derfor er jeg, i mitt arbeid med å utvikle en dypere forståelse for hvordan vi utdanner kunstnere, opptatt av en utvidet forståelse av vår kognisjon og kognitiv utvikling. Denne utvidete forståelsen omfatter det som de siste drøyt 30 årene er blitt beskrevet som “4E Cognition” i kognitiv vitenskap, psykologien og filosofien, hvor utgangspunktet er at vår kognisjon og sinn ikke er begrenset til hjernen men omfatter hele kroppen, sansene og verden rundt oss.

Dette betyr, blant annet, at det vi sanser og det kroppen opplever er vel så viktig for vår kognitive utvikling som det vi tradisjonelt fokuserer på, hjernen og intellektet. Videre forteller 4E kognisjonen at våre kognitive evner og kapasitet formes også av våre omgivelser og verktøy og måten vi tolker verden og vår plass i den som skapende mennesker vil påvirkes av de verktøyene vi bruker, de menneskene vi omgis av og det samfunnet vi lever i.

En beslektet teori handler om “perceptual learning“, som omfatter varige endringer i menneskers sanser, eller persepsjon, som resultat av øvelse eller erfaring. Et enkelt eksempel som ofte brukes av de som skriver om denne teorien er at en sommelier ikke bare tolker smaken av vinen på en mer avansert måte enn resten av oss, men gjennom gjentatt bruk av smaks- og luktesans vil utvikle disse sansene til å oppfatte andre ting enn det du og jeg kan. Overført til filmens verden kan man si at en fotograf vil utvikle synet sitt til å se og oppfatte ting som det gjennomsnittlige kinopublikum ikke oppfatter og en lydperson vil utvikle hørselen til å høre på en annen måte enn resten av oss. Dette frigjør også kognitiv kapasitet til å konsentrere seg om det som er essensen av faget, som de har behov for når de skaper.

Filosofer har lenge utforsket sammenhengen mellom erfaring og fantasi. Der opplysningstidens filosofer hevdet at den menneskelige fantasi er ubegrenset viser nyere undersøkelser at vår fantasi begrenses av både samfunnet rundt oss og av egen erfaring. Fantasi kommer ikke fra intet. For å kunne utvikle fantasien må vi både ha et erfaringsgrunnlag å bygge på og må arbeide for å utvikle våre evner til å bruke et vi erfarer og oppfatter som grunnlag for fantasiens skapelser. Nylig har filosofen Amy Kind (blant annet) videreutviklet dette i et bokkapittel publisert sommer 2024.

Felles for 4E kognisjon, perseptuell læring og fantasi er vekting av menneskelig, personlig erfaring. Læring, utvikling, forståelse, refleksjon, følelse, opplevelse er alle ting som krever et erfaringsgrunnlag, hvor individet på en eller annen måte har kommet i kontakt med eksterne omgivelser og bearbeidet den kontakten.

Men hva har alt dette med KI å gjøre?

For å begynne å forstå det må jeg først spesifisere hva slags KI det er snakk om. Begrepet “kunstig intelligens” brukes populært for å omtale en rekke forskjellige verktøy. Felles for dem er de bruker avanserte algoritmer, stor datakraft og maskinlæring for å utføre spesifiserte oppgaver. I filmverden har leverandører som Avid og Adobe integrert KI i programmene de lager. Flere selskap, som, for eksempel, Colourlab, har også begynt å lage KI-verktøy for grading. Det finnes mange flere eksempler som omfatter de fleste områder av filmproduksjon.

Det de fleste mener når de snakker om KI er generativ kunstig intelligens, eksemplifisert av verktøy som ChatGPT, Dall-E, MidJourney, Suno, Sora, med flere, hvor brukeren skriver en “prompt” som tolkes av KI og gir et resultat bestående av tekst, lyd eller bilde, avhengig av hvilken modell som brukes. Spesielt ChatGPT (og hovedkonkurrentene Anthropics Claude, Googles Gemini, Microsofts Copilot, Metas Llama og, i norske offentlige virksomheter, Sikt KI-chat — heretter når jeg skriver “ChatGPT” mener jeg alle slike språkmodeller) har fått mest oppmerksomhet, og de brukes til å skrive tekster, lage oppsummeringer av eksisterende tekster, idéutvikle i skriveprosesser, og mer.

Mange i filmen, også på Filmskolen, vedgår å ha tatt i bruk ChatGPT i idéfasen av en skriveprosess, hvor den kan fungere som en virtuell sparringpartner og kanskje også som en enkel redaktør i faser av skriveprosessen. Internasjonalt er det også et kjent fenomen at mange bruker ChatGPT på nettopp denne måten.

Juli 2024 kom en studie som undersøkte sammenhengen mellom bruk av ChatGPT i skriveprosesser og kreativitet. Dette var ikke den første studien, men det var den første som undersøkte effekten ChatGPT har på variasjonen i fortellingene som skapes når flere bruker verktøyet.

Og hva viser denne studien? Jo, den viser at KI kan bidra til økt kreativitet og produktivitet for en enkeltperson, og gi en støtte i en skriveprosess hvor man sitter fast eller sliter med kreativiteten. Men — og i mine øyne er dette et stort men — det finnes en bieffekt: når flere bruker KI på denne måten blir den samlede variasjonen i fortellingene mindre. Altså, bruk av KI homogeniserer fortellingene som skapes.

Her kommer vi til en annen egenskap ved ChatGPT. Selv om språkmodellene er trent opp på en enorm mengde tekst er de i bunn og grunn statistiske modeller. Selv om KI kan skape tilsynelatende original tekst har den ingen forståelse for innholdet i det den produserer. Datagrunnlaget har gitt den mulighet til å analysere hvordan tekster bygges opp rent statistisk, og den bruker dette til å generere tekst. I tillegg har programmererne skapt en del sperrer som skal forhindre bestemte typer skadelig innhold. Videre er de store språkmodellene i stor grad trent opp på engelsk-språklig materiale med de kulturelle normene det innebærer.

Resultatet av dette er der den enkelte forfatter kan finne idéer de kanskje selv ikke ville kommet på gjennom bruk av KI, vil alle forfattere som bruker det finne idéer som ligner på hverandre gjennom kombinasjonen av statistisk sannsynlighet og kulturelle normer. Og vi får mindre mangfold i fortellingene som skapes.

Det vil også kunne ha en negativ effekt på den enkelte forfatter over tid. Som jeg skrev over, er vår kognitive utvikling, våre sanser og vår fantasi og kreativitet avhengig av personlig erfaring og bearbeiding av denne erfaringen for å utvikles og vedlikeholdes. Jo mer vi bruker KI, jo mer avhengig blir vi av den.

Språkmodeller har også en annen begrensning: den forstår ikke tekst. KIs evne til å generere tekst, og menneskets evne til å forstå tekst er tydelig illustrert i dette eksempelet, som testet ChatGPTs evne til å lage oppsummeringer av lange, komplekse tekster. Kort fortalt viser testene at KI generer en forkortet tekst basert på hyppigheten av forskjellige fraser og setninger (altså, statistikk), men den generer ikke en oppsummering basert på det vesentlige innholdet i teksten. Videre er oppsummeringene påvirket av kontekst — altså din nylige historikk med akkurat denne chatboten.

Denne effekten kan ha store konsekvenser. I eksempelet lagt frem er resultatet at KI-generte oppsummeringer av faglige tekster misvisende og kan, i verste fall, presentere en annen konklusjon enn den som er i teksten. For fiksjon er det også lignende problematikk, hvor essensen i fortellingen, samt vesentlig informasjon om karakter og handling kan forsvinne i en oppsummering basert på KI.

Etterhvert som generativ video har kommet i 2024 begynner vi å se en lignende trend i hva som kommer fra de verktøyene. OpenAI lanserte Sora til stor oppmerksomhet i mars, og juni lanserte Runway sin modell som heter Gen-3 Alpha. Tester av Runways modell viser noe av det samme vi så med Sora: den skaper lett surrealistiske og til dels artige videoer, men har store problemer med konsistens og bevegelse, blant annet. Samtidig er det det også noe annet som kommer frem: verken Sora eller Gen-3 Alpha er i stand til å skape noe nytt. De lager en form for collage av eksisterende elementer, men det visuelle uttrykket er konvensjonelt.

Former KI mennesker i sitt eget image?

En sentral del av vår erfaring baseres på hvilke verktøy vi bruker for bestemte oppgaver. Utsagnet “hvis alt man har er en hammer vil alt se ut som en spiker” sier mye om oss, da det viser hvordan vår oppfatning av verden formes av den måten, og med hvilke verktøy, vi møter verden. Når vi bruker KI vil det ikke bare være et verktøy for å utføre en oppgave, men det blir en del av vår kognitive utvikling og erfaring — vi formes av KI samtidig som vi bruker KI. Jo mer vi bruker et bestemt verktøy, jo større del av vår kognitive virkelighet vil dette verktøyet bli og jo mer avhengig av det verktøyet blir vi.

Kunstnere arbeider ikke i et vakuum. Vi formes av våre erfaringer, våre inntrykk, følelser og emosjonelle reaksjoner til det vi har erfart og det vi har møtt med sansene våre. En rik og nyskapende fantasi avhenger av nye og varierte inntrykk som bearbeides mens vi skaper. Som Kind viser i sin tekst jeg referer til over vil begrensninger av vårt erfaringsgrunnlag også føre til en innsnevring av fantasiens muligheter til å skape nye og grensesprengende verk. Der KI kan hjelpe den enkelte finne inspirasjon i enkeltsituasjoner vil KI og andre algoritmestyrte verktøy også gi en innsnevring av erfaringsgrunnlaget og kan dermed føre til at det man skaper er mer konvensjonelt og likt det andre skaper.

I januar 2024 organiserte jeg, sammen med kolleger fra Høgskolen i Innlandet, et seminar om KI og kunst. Blant innlederne var Tatjana Sampojan, som kunne fortelle at i hennes virker som manuskonsulent leser hun hundrevis, om ikke tusenvis av manus hvert år. Veldig mye av det hun leser er middelmådig, og i KI-sammenheng dukker et opplagt spørsmål opp: når en KI chatbot kan produsere middelmådig tekst raskere og mer effektivt enn en profesjonell manusforfatter, hvordan skal mennesket stå frem i konkurranse med maskinen?

Hennes svar? Fire. Altså, lidenskap eller glød — det som gjør oss til levende, følende, sansende, fantasifulle skapninger og er de egenskapene som former hvordan vi bruker språk og intellektet. Der KI gir oss det kjente, det forutsigbare og det statistisk sannsynlige må vi anvende hele vårt register for å skape og fortelle meningsfylte historier.

Den 22. juli 2024 kunne vi lese en kronikk i The Guardian hvor den tyske forfatter Daniel Kehlmann innleder med å skrive,

A short while ago, a screenwriter friend from Los Angeles called me. “I have three years left,” he said. “Maybe five if I’m lucky.” He had been allowed to test a screenplay AI still in development. He described a miniseries: main characters, plot and atmosphere – and a few minutes later, there they were, all the episodes, written and ready for filming. Then he asked the AI for improvement suggestions on its own series, and to his astonishment, they were great – smart, targeted, witty and creative. The AI completely overhauled the ending of one episode, and with those changes the whole thing was really good. He paused for a moment, then repeated that he had three years left before he would have to find a new job.

Her ligger et stort ansvar på produsenter og alle som finansierer film og tv. KI er billigere og raskere enn mennesker, enten det handler om tekst eller andre elementer. Effekten er foreløpig mer synlig i spillbransjen, hvor KI har hatt en stor effekt på antall mennesker som arbeider i bransjen.

At det enkelte produksjonsselskap tar i bruk verktøy som bringer ned kostnadene når de skaper kunst- og kulturuttrykk som er kostbare og ressurskrevende er forståelig fra et økonomisk perspektiv. Men hvis det blir normen blir vi alle fattigere.

X

…as in 10. Not the other thing.

So, I’ve installed ActivityPub and Friends today, and am hopeful I can actually figure out how they work. If I tag myself — @fgraver@hcommons.social — will I see myself? Inquiring minds want to know.

Life seems to keep happening, and I have not had the chance to read and think about what I had hoped to think about. As it happens, life has kept me away from work so far, although I’m going back on Thursday.

Copyright. The right to copy?

There’s been a lot of discussion on the interwebs the last couple of days about copyright and AI, much of it centred around this article, where OpenAI claims they cannot create an innovative tool like ChatGPT without access to copyrighted material (cue sobs and tears).

On the one hand, OpenAI is a well-funded, Silicon Valley company, and I, for one, have so little sympathy for their claim that one would need a pretty powerful electron microscope to see it. They have no qualms about exploiting the creations and labour of others in order to entice you and me, and well-moneyed entities like Microsoft to pay handsomely for the privilege of using the tools they have developed.

My gut feeling is that if they need to use copyrighted material, they can bloody well pay for it. Like everyone else does. And if that means they can’t afford to use as much source material as they would like, that’s just too bad. There are many tiny violins ready to play for them.

But then, on the other hand, I think back to a time around 20 years ago when Napster, Limewire, and the Pirate Bay were the enemies du jour of the copyright industry — in that case, the major record labels who owned and controlled access to music pretty much worldwide. I cheered for the pirates, not because I wanted to destroy the possibilities artists had to make a living off their art, but because the gate keepers were the greater evil, stopping people from accessing music unless they went through the gate keepers.

And I am conflicted today. OpenAI is not the Pirate Bay, a small group of idealistic hackers wanting to undermine a monopolistic, capitalist gatekeeping system that locked artists behind paywalls, but are there similarities? Given the funders behind OpenAI, I am inclined to think not.

But I still need to think about it.

Random thoughts

The so-called big questions in life include things like “Why are we alive?”, “Does life have a purpose?” and similar questions that get discussed when one is ones 20s and gathering with friends late at night after enjoying some, shall we say, mind-expanding substances. But I sometimes find myself pondering such things while out in the woods with my dog.

I am not religious; in fact quite the opposite — I believe in rationality, evidence, and science — but there are times I consider what else there is. What came before me, what comes after.

The other day, I listened to two medical ethicists who were discussing assisted suicide on the radio. It’s illegal in Norway, and neither of them was exactly arguing in favour of legalizing assisted suicide but it struck me when one of them talked about fear of death. In his mind, there is nothing to be afraid of in death, because there is nothing. When you are dead, you cease to exist just the way you didn’t exist before you were born.

I thought about this again last night, when I took the dog out and the sky was pitch black (there is very little light pollution around here) and full of stars — and whenever I am lucky enough to see — and almost feel — the universe around me in this way I feel part of something bigger, something eternal (not quite, I know, but so many billions of years it might as well be from a human perspective).

And I find it quite easy to accommodate both those things: we are finite, we exist for a time but have no existence before or after. And, we are connected, almost intimately so, to something (almost) infinitely larger and (nearly) eternal.

Perhaps sometime this week, I’ll be able to get back to reading about creativity and cognition and writing about what I’m supposed to be writing about!

This is not a blog post

Yeah, not into it today. For…reasons. So here is a photo I took this morning of the winter wonderland that is my back yard.

Not in the photo is the temperature — it was a brisk -22 (Celcius).

A view out my kitchen window. The porch, the yard, and the neigboring houses are all covered in snow. The sun can just be glimpsed on the left and the sky is a brilliant blue.

AI and ethical conundrums

I am one of a group of faculty members who have organised a symposium on «AI and Art» at our university on January 12th. It seemed natural for me; I have always been interested in the ways artists explore new technologies, and push them in ways that perhaps was not intended. This was why I led an initiative that leaned heavily into Virtual and Extended Reality, despite some significant scepsisism from many of the filmmakers who teach at the Norwegian Film School.

New technologies always come with baggage; I don’t believe there is such a thing as a completely neutral technology. There is always a worldview, as set of assumptions and values, and both a cost and a benefit to any technology / tool.

But rarely has this been so evident as in the case of the AI tools that have dominated public discourse in the past 18 or so months. These are tools that can do wonderful things (no link; you can find them easily enough if you haven’t seen them already) but they also come with a significant price attached. We’ve seen the reports of the Kenyan content moderators, exposed to the worst the web has to offer for what amounts to slave wages. We’ve seen the examples of racist and sexist biases build in to the tools.

The biases and prejudices built into the tools are one thing. The other side is it became apparent early on that the companies that have created the AI tools have asserted a right of fair use to copyrighted creations on the web, and copyright holders — including writers, artists, musicians, and more — have launched lawsuits asserting their intellectual property (oh, how I loathe that term) has been stolen.

This means every time, or another artist, uses a generative AI tool like ChatGPT or Midjourney, we are, in fact, using works we do not have to right to in order to create our own.

But is it that simple?

I neither know nor understand all the legal implications of this, but I do know that in the art form I work in — filmmaking — artists have been «stealing» from artists they admire almost for as long as there has been a film industry. Would we have a Kurosawa ouevre to admire if he had not stolen from John Ford? Would we have a Star Wars franchise (that never seems to end) if George Lucas had not stolen from Kurosawa (and many others)?

I know there is a difference between artists taking inspiration from others they admire and a corporation almost mindlessly harvesting artistic works in order to make their machine as slick as possible. But it still gives me pause for thought.

5 books by 10 authors

There’s a thing that’s been going around Bluesky the first days of January: posting a list of 10 authors where you have read at least 5 of their books. I’m not sure who started that, but I’m certainly willing to throw my hat in the ring, as it were.

Here goes (in pretty random order):

  • Tanith Lee
  • Elizabeth A. Lynn
  • Claire North
  • Becky Chambers
  • Jo Walton
  • N.K. Jemsin
  • Connie Willis
  • Ursula K. Le Guin
  • Nancy Kress
  • Sherri S. Tepper

(*Phew*. Got through it without having to admit how many books I’ve read by Marion Zimmer Bradley…)

Are those all science fiction and fantasy authors? Why yes. Why, yes they are.

Are those all women? Also, yes (and I could have listed more than 10). There are an equal (at least!) number of male authors I could have listed, but I remember noticing sometime in the early 90s my SFF shelves were dominated by men, and I made a concerted effort to change that. I don’t exclusively buy novels by women, but when I buy new books, women invitably outnumber men about 2-1 — I consider it my (very small) contribution to make up for many decades of male domination in the field.

And I don’t regret it for a moment — writers like Claire North, Jo Walton, Becky Chambers, and N.K. Jemsin are second to none in contemporary SFF.

What does you list look like?

And now for something (a little) different

I came across this on Mastodon today (you can find the blog entry here) and immediately thought, «this is a game I can play»! So I’ve marked all the Hugo-award winners I’ve read in red.

I was aware I hadn’t read as much Neal Stephenson and Neil Gaiman as people tell me I should, but am surprised to see Vernor Vinge feature here. He’s not a writer I ever really considered, but apparently there at least a couple of titles I should consider.

2023 Nettle & Bone by T. Kingfisher
2022 A Desolation Called Peaceby Arkady Martine
2021 Network Effect by Martha Wells
2020 A Memory Called Empire by Arkady Martine

2019 The Calculating Stars by Mary Robinette Kowal
2018 The Obelisk Gate by N. K. Jemisin
2017 The Stone Sky by N. K. Jemisin
2016 The Fifth Season by N. K. Jemisin
2015 The Three-Body Problem by Cixin Liu (trans. Ken Liu)
2014 Ancillary Justice by Anne Leckie

2013 Redshirts by John Scalzi
2012 Among Others by Jo Walton
2011 Blackout/All Clear by Connie Willis
2010 (tie) The Windup Girl by Paolo Bacigalupi
2010 (tie) The City & the City by China Miéville

2009 The Graveyard Book by Neil Gaiman
2008 The Yiddish Policemen’s Union by Michael Chabon
2007 Rainbow’s End by Vernor Vinge
2006 Spin by Robert Charles Wilson
2005 Jonathan Strange & Mr Norrell by Susanna Clarke
2004 Paladin of Souls by Lois McMaster Bujold
2003 Hominids by Robert J. Sawyer

2002 American Gods by Neil Gaiman
2001 Harry Potter and the Goblet of Fire by J.K. Rowling
2000 A Deepness in the Sky by Vernor Vinge

1999 To Say Nothing of the Dog by Connie Willis
1998 Forever Peace by Joe Haldeman
1997 Blue Mars by Kim Stanley Robinson

1996 The Diamond Age by Neal Stephenson
1995 Mirror Dance by Lois McMaster Bujold
1994 Green Mars by Kim Stanley Robinson
1993 (tie) A Fire Upon the Deep by Vernor Vinge
1993 (tie) Doomsday Book by Connie Willis
1992 Barrayar by Lois McMaster Bujold
1991 The Vor Game by Lois McMaster Bujold
1990 Hyperion by Dan Simmons

1989 Cyteen by C. J. Cherryh
1988 The Uplift War by David Brin
1987 Speaker for the Dead by Orson Scott Card
1986 Ender’s Game by Orson Scott Card
1985 Neuromancer by William Gibson
1984 Startide Rising by David Brin
1983 Foundation’s Edge by Isaac Asimov

1982 Downbelow Station by C. J. Cherryh
1981 The Snow Queen by Joan D. Vinge
1980 The Fountains of Paradise by Arthur C. Clarke

1979 Dreamsnake by Vonda McIntyre
1978 Gateway by Frederik Pohl
1977 Where Late the Sweet Birds Sang by Kate Wilhelm
1976 The Forever War by Joe Haldeman
1975 The Dispossessed by Ursula K. Le Guin
1974 Rendezvous with Rama by Arthur C. Clarke
1973 The Gods Themselves by Isaac Asimov
1972 To Your Scattered Bodies Go by Philip Jose Farmer
1971 Ringworld by Larry Niven
1970 The Left Hand of Darkness by Ursula K. Le Guin

1969 Stand on Zanzibar by John Brunner
1968 Lord of Light by Roger Zelazny
1967 The Moon Is a Harsh Mistress by Robert A. Heinlein
1966 (tie) Dune by Frank Herbert
1966 (tie) …And Call Me Conrad (aka: This Immortal) by Roger Zelazny
1965 The Wanderer by Fritz Leiber

1964 Here Gather the Stars (aka: Way Station) by Clifford D. Simak
1963 The Man in the High Castle by Philip K. Dick
1962 Stranger in a Strange Land by Robert A. Heinlein
1961 A Canticle for Leibowitz by Walter M. Miller, Jr.

1960 Starship Troopers by Robert A. Heinlein

1959 A Case of Conscience by James Blish
1958 The Big Time by Fritz Leiber
1956 Double Star by Robert A. Heinlein
1955 They’d Rather Be Right by Mark Clifton and Frank Riley
1953 The Demolished Man by Alfred Bester

Three*

Some of the ideas I’ll be exploring in the months — my research semester starts in 18 months — to come.

  • Dewey’s pragmatism, as laid out in Democracy and Education, How We Think, and Art as Experience.
  • Experiential learning, as laid out by David Kolb and critiqued / refined by several others since.
  • Donald Schön’s observations and theories on reflection in action / praxis, with special attention to Lisa Candy’s The Reflective Creative Practitioner.
  • Vygotsky, of course. The zone of proximal learning and scaffolding are key concepts in any educational programme geared towards developing both technical and artistic skills.
  • Seymour Papert’s constructionism. In filmmaking programmes, the students learn best when actually making films, both for purely internal critique but also for public distribution through festivals and the like.
  • Situated learning and «legitimate peripheral participation» as analysed by Jean Lave and Etienne Wenger.
  • And, as I’ve already mentioned, 4E cognition, with special emphasis on how it relates to creativity and craft.

* I’m lousy at titles. I might end up using some variation of the number of the post for 2024. Or not.

2 of 366?

I don’t make New Year’s resolutions, but am motivated to get into a writing habit. Yesterday, I was part of a discussion about it on Mastodon, started by Kate Bowles where I jumped in and suddenly realized — inspired by yesterday’s post — that I want to write. I want to be one of the people who find writing a necessity and something one must do in order to think properly. We’ll see if it actually becomes a daily habit, but for now, I will try.

But why?

Much of it has to do with my field — pedagogy for fine arts filmmaking — and some very interesting things I’ve been reading lately about “4E cognition”1 and especially how it relates to creativity. Also, I’ve been reading a lot about the various so-called AI tools that have appeared in the public eye over the past 18 or so months.

The confluence of these things is an interesting thing to muse about. It also necessitates, I think, a concerted effort to, well, think. Writing, as many people have pointed out, most recently (for me), Sarah Honeychurch, writing is thinking and is the one thing we cannot — must not — outsource to a machine.

Thinking, creativity; these are part of what makes us human, what makes us conscious. And while AI
can help us in many ways2, and become a tool that enables forms of creation we perhaps did not have access to previously, it cannot replace human creativity (at least, not yet!).

Footnotes

 

css.php