opphavsrett – fredsnotes

Filmdistribusjon og piratkopiering

Som alle andre underholdningsindustrier sliter filmindustrien med å finne en modell som fungerer i en digital hverdag. Den tradisjonelle distribusjonsmetoden med kinovisning, fulgt av DVD-salg og så til slutt fjernsynsvisning er fremdeles benyttet av de fleste, men studioene føler seg truet av ulovlige digitale kopier som dukker opp på diverse steder på internett. En av de mest interessante ukjente sakene i Norge handler om filmen Max Manus som endte opp på The Pirate Bay i slutten av 2008. Denne saken har vært grundig kommentert på Twitter med hashtaggen #krevsvar og mange, bl.a. Teknisk Ukeblads nettsjef Anders Brenna, har skrevet mye om det.

Bransjen, både her i Norge og internasjonalt, har brukt mye tid, energi og penger på akkurat dette problemet: ulovlige digitale kopier på nett. Problemet er at hele anti-fildelingskampanjen ligner mest på et meget avansert “whack-a-mole” spill: hver gang du slår ned en dukker det en ny en opp. Herkules hadde det lettere mot Hydra. Dermed er det stadig press på samfunn å ty til mer drakoniske metoder som angrep på nettnøytralitet og lovpålagte angrep på personvernet.

Men det egentlige problemet filmindustrien sliter mest med i denne kampen er best illustrert av den nye spillefilmen Rage. Produsentene prøver seg på noen spennende ideer ved å ha filmens premiere på mobil og på nett. Når jeg hørte dette på BBC radio ble jeg meget ivrig for å prøve dette. Jeg er ikke overbevist om at mobilen er en god platform for spillefilm, men det er gledelig at folk prøver nye og innovative ting.

Jeg gikk inn på filmens nettsted, og trykket meg frem på linkene for mobil nedlasting. Jeg ble møtt med dette:

Ragethemovie - your request could not be completed

OK. Så prøver vi noe annet. Filmen er tross alt også på nett gjennom produsentens avtale med Babelgum.

Nei.

Ragethemovie - this clip is not available

Og dette illustrerer filmindustriens problem (og musikk- og tvbransjen for den saks skyld): det internasjonale rettighets- og distribusjonssystemet er basert på en model hvor underholdningsprodukt er fysiske objekter som transporteres verden over. Dette tar tid og koster penger og har ført til et system hvor det er logisk å ha, for eksempel, regionale rettighetsavtaler.

Det fungerer ikke lenger.

Jeg kommer ikke til å laste ned Rage ulovlig, men det er godt mulig meget sannsynlig at andre gjør det. Ikke nødvendigvis fordi de er hardbarka pirater men fordi de vil se den nå og har ingen annen mulighet.

Filmbransjen er flinke til å få oss til å få lyst til å se det de produserer. Nå må de bli like flinke og innovative til å gi oss muligheten til å se det de produserer når vi vil se det.

Først da vil man kunne se en reel nedgang i piratkopiering.

Mer fildeling

“Lovlig fildeling er et gode. Ulovlig fildeling er tyveri” skriver Dele, ikke stjele-kampanjen. Og det virker riktig nok, men oppropet faller ganske raskt i samme felle som de fleste andre i mediebransjen: de fokuser nesten utelukkende på “piratkopiering” og hvilket onde det er men greier ikke å komme med forslag til løsninger.

Og det er synd, for dette er en viktig sak. Alle som jobber i mediebransjen skjønner jo at hvis det er umulig å få en inntekt av å skape åndsverk blir det mange færre som kommer til å gjøre det og det taper vi på alle sammen.

Forleden tok jeg opp disse temaene i VG3-klassen min, og da fikk jeg høre noe interessant. Det er tre elever i klassen som hadde et utvekslingsår forskjellige i USA i fjor, og alle tre meldte at ulovlig nedlasting var så og si ukjent på de skolene og i de miljøene de var. Dette overrasket dem veldig, og resten av klassen synes dette var ganske underlig. Hvorfor betale når man kan få gratis?

Etter litt diskusjon kom vi frem til at det er en enkelt ting: folk er egentlig fundamentalt late og tar letteste løsning, selv hvis det koster litt. Samtidig vil vi ha det vi vil ha når vi vil ha det. Dermed er det to hinder “bransjen” må overkomme hvis de vil virkelig ta et tak mot piratkopiering:

For det første: brukervennlighet. iTunes Music Store brukes ofte som et eksempel på hvor elegant ting kan løses, og det er et godt eksempel. Andre kreative løsning som Spotify/Wimp, NRKs torrent-distribusjon av Lars Monsen mm. er også gode løsninger. Men den aller beste løsningen hittil – etter min mening – er Hulu.com i USA. Dette er ganske enkelt fordi den samler mange forskjellige typer ettertraktet innhold på et sted og gjør dem enkelt og lett tilgjengelig. Dette er kanskje det elementet av brukervennlighet som ikke snakkes om så mye; hvis (nesten) alt jeg ser etter er samlet på et sted er jeg mer villig til å betale for å bruke den tjenesten enn hvis jeg må søke på, registrere meg og muligens betale på 10-12 forskjellige steder.

Det andre viktige momentet ble glimrende illustrert i den såkalte #drittunge-saken: internasjonale distribusjonsvinduer. I filmbransjen, for eksempel, er det bare de aller største aktørene som får simultan-distribusjon over hele (eller store deler av) verden. Som oftest er en produsent i en situasjon hvor de forhandler distribusjonsrettigheter for en liten bit av verden av gangen, så det kan godt hende at en europeisk premiere av en nordamerikansk film kommer mange måneder etter premieren i hjemlandet. Populære TV-serier sendes også til forskjellig tid forskjellige steder i verden, av diverse årsaker. Da blir det mange som laster ned for de vill ikke vente.

Dette er utfordringene folk som “Dele, ikke stjele” bør takle: hvordan skaper vi tjenester som samler mest mulig innhold på ett, brukervennlig, sted og hvordan sørger vi for at så mye som mulig er tilgjengelig over alt samtidig.

Det er store og vanskelige utfordringer, men det blir ikke lettere av at man virrer rundt med tullete opprop mot piratkopiering.

“For deling, mot stjeling”

Dette er overskriften til en kronikk i Aftenposten i dag, signert Ragnar Bjerkreim, komponist og styreleder i NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere, Sveinung Golimo, filmprodusent og styreleder i Norske film- og TV-produsenters forening og Jørgen Lorentzen, forfatter og styreleder i Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. Anledningen er en ny kampanje til forsvar for opphavretten.

Jeg har stor forståelse for den situasjonen åndsverkskapere er i. Deres levebrød er basert på en forretnings-modell som på skremmende kort tid er blitt utdatert, og nå kjemper de med nebb og klør for å holde på det gamle og trygge. “Opphavsretten er en bærebjelke” sier de, og peker til “The Statute of Anne” fra 1710. Dette var den spede begynnelse på det som har blitt moderne opphavsrett, og ga forfattere, musikere, osv. rett til å eie og kontrollere egenprodusert innhold.

I dag er internasjonal opphavsrett det verdens største industri – underholdningsindustrien – er bygget på. Milliarder av kroner veksler hender hvert år, og et utall av mennesker, fra artister og produsenter, distributører og markedsførere, selgere og anmeldere er avhengig av at den modellen som har eksistert til nå fortsetter å fungere.

Er det rart at disse folkene har pekt ut The Pirate Bay som folkefiende nummer en, og står frem og trygler og ber folk om å forsvare opphavsetten?

Absolutt ikke. Jeg skjønner det meget godt, og har stor sympati for dem.

Problemet er bare at Pandoras boks har nå vært åpnet og uansett hvor mye vi skulle ønske det kan vi ikke gå tilbake til 1999 (før Napster). Omveltningen de siste 10 årene har vært like stor som den som kom etter Gutenberg trykket sin første bok. Det er dette kronikkforfatterne ikke forstår.

Vi som snakker om å endre opphavsretten, om alternative modeller, om hvordan nedlasting kan lovliggjøres – vi gjør ikke det fordi vi ikke forstår opphavsrett. Vi vil ikke ødelegge for artister og gjøre det umulig å leve a å produsere åndsverk.

Snarere tvert imot.

Vi ser at omveltningen har vært så stor, så voldsom, at det må nytenkning til. Vi kan ikke tviholde på utdaterte modeller som beviselig ikke fungerer lenger. Vi må finne nye modeller, nye metoder, som gjør det mulig for artister å fortsatt leve av å produsere og ha en viss kontroll over det de har skapt i en ny og spennende hverdag.

oppdatert: Forfatter Eirik Newth har mange fornuftige ting å si om denne saken (selv om jeg ikke kommer til å stemme på Venstre av den grunn). Personvern og rettsikkerhet er blant de viktigste hensyn her.

oppdatert 4. sept.: linker til debatt på onsdag, flere kommentarer:

Dagbladet: Dette sa politikerne om fildeling og opphavsrett

Dele, ikke stjele har egen hjemmeside

Fribits hjemmeside

Per Kristian Bjørkeng har en god kommentar i Aftenposten i dag.

International Pixel-Stained Technopeasant Day

I dag, 23. april, er “International Pixel-Stained Technopeasant Day“. Howard Tayler, som lager web-serien Schlock Mercenary, blogger om det. I lys av Pirate Bay-dommen og mye snakk om opphavsrett generelt er det jo interessant de som skaper kreative verk og legger det gratis på nett føler et visst press til å slutte med slikt.

Er det så at man ødelegger for andre ved å legge ut sine ånsdsverk gratis? Jeg håper ikke det.

Dagens innlegg fra diverse pixel-stained technopeasants finner man her.