Ingen iPad på meg…

Som så mange andre fulgte jeg Apples lansering av iPadden med argusøyne. Enten man liker dem eller ikke er Apple blitt den ledende datamaskinprodusenten i verden, og alle som jobber med forbrukerdatamaskiner, teknologi eller media er nødt til å følge med.

Det tok ikke lang tid før reaksjonene kom på nett; de fleste positive men også noen negative. Her var Gizmodo en av de første ute med sin “8 Things That Suck About the iPad“. Men det er kanskje ikke så rart at det kom noen negative reaksjoner når oppbyggningen var så voldsom som det vi så før lanseringen. Man må huske at det har gått rykter om en Apple tablet i flere år.

Siden lanseringen har det kommet ganske mange reaksjoner, både her og i utlandet. Enkelte er bare lei hele Apple-hysteriet i media – og det er vanskelig å være uenig i det! Andre tar en mer nøktern og reflektert gjennomgang av hva iPad vil bety for, for eksempel filmbransjen eller bokbransjen. Og NRKbeta er som vanlig ute med en detaljert og gjennomtenkt analyse av den nye teknologien, og ser også på ting som hva en slik dings kan bety i skolen.

Og det finnes naturligvis mange andre eksempler.

Men den vinklingen jeg ummidelbart er mest enig i er dette innlegget til Ida Aalen. Kort oppsummert: iPad er dingsen for folk som egentlig ikke vil fikle med en datamaskin, og bare vil ha et enkelt og greit lese- og surfebrett som også kan brukes til å se på film, spille musikk, osv. Altså, som mange andre har observert, noe man bruker til å konsumere media, ikke skape det.

Men dette er ikke nok for meg, og det av følgende grunner:

  • Ingen multitasking.  Jeg hører på musikk når jeg jobber; det hjelper meg å stenge ut omverden og konsentrere meg om det jeg holder på med.  Uten det er en iPad av begrenset verdi for meg.
  • Hvis jeg skal lese bøker på en tablet vil jag ha muligheten til å markere og skrive notater – med en pen / stylus.
  • DRM. say no more.
  • Lukket system.  Jeg er absolutt avhengig av to Firefox utvidelser når jeg surfer: Zotero og xmarks. Hvis jeg ikke kan legge til de og andre verktøy jeg mener er mest nyttig er en slik tablet uaktuell. I tillegg er en iPad det Jonathan Zittrain kaller en “tethered appliance” – altså lite mer enn en lekker brødrister. For meg er dette en farlig utvikling, da jeg er tilhenger av et åpent og fritt nett, men åpne og frie verktøy.

Det er synd, men jeg må nok vente en stund til før det kommer en tablet som er et seriøst verktøy. Men at iPad blir en sukksess, det er det ingen tvil om.

Og det blir nok ny MacBook Pro etterhvert… 🙂

Oppdatering 30.01 2010:

Jeg ser jeg er ikke alene i mine bekymringer om iPadens lukkede system. Elektronisk Forpost Norge (EFN) har kommet med en pressemelding hvor de blant annet skriver:

Med den teknologien som Apple presenterer i iPad vil myndighetene kunne ha fullstendig kontroll over hva slags medier og innhold folk har tilgang til, og med denne teknologien omfatter kontrollen også bøker og bildemedier”, sier Gramstad [leder i EFN; red.am]. “Dette gir produsent og myndigheter kontroll over hva slags informasjon folk får, hvilke bøker de har, og når de blir lest. I tillegg kan “makta” til enhver tid ombestemme seg og endre eller trekke innhold tilbake. Og dette skjer slett ikke bare i udemokratiske land. For ikke lenge siden fjernet selskapet Amazon uten forvarsel boken ‘1984’ fra de elektroniske bokhyllene til alle sine Kindle-kunder. I Norge har vi hatt et eksempel der Get slettet privatpersoners PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Dette er en ikke ubetydlig sak for alle som er opptatt av talefrihet og demokratiske rettigheter. Min indre geek blir veldig lei seg når det går opp for ham at det ikke blir iPad her i huset, men det lar seg nok ikke forene med mine prinsipper.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

Creative Commons License

“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake hit og krediterer meg. Denne versjonen av innlegget har noen endringer fra mitt opprinnelige innlegge, i hovedsak inspirert av forteller sin versjon

[kopiert fra carlchristian.net]

Når ble det kult å bruke egen identitet igjen?

Jeg har vært på internett siden 1994 og har i den tid deltatt i en rekke diskusjoner, debatter og fora. Jeg husker ikke lenger navnet på nettsamfunnet jeg meldte meg på i 94 (linken sluttet å fungere for noen år siden, og jeg har siden slettet bokmerket), men det var et samlingsted for teater- og filmfolk i Nordamerika. Da var WWW i sin barndom, og de aller fleste som skrev om seg selv her sto frem med fullt navn, adresse og telefonnummer. En dag fikk jeg epost fra en skuespiller i New York som hadde en venn i Vancouver (hvor jeg bodde) med noenlunde lignende kunstneriske interesser. Denne skuespilleren mente jeg burde ta kontakt med denne vennen hennes og ga meg navnet og telefonnummeret hennes. Jeg tok kontakt, og møtte vennen; vi snakket en del om forskjellige prosjekt og selv om det ikke ble noe samarbeide holdt vi kontakt og hverandre oppdatert en stund fremover.

Det tok ikke lang tid etter det før det ble vanlig å skjule sin identitet på internett. Det fantes mange forskjellige grunner for det, men det vanlige var jo at man ville skjule seg fra “gærningene” eller fra bekjente/venner/arbeidsgivere.

Neste gang jeg registrerte meg noe sted var på Apples support forum i 1997, og da var det normalt å være anonym så jeg valgte selv den muligheten – ganske ukritisk. Siden den tid har jeg registrert meg ganske mange steder under forskjellige navn, og enkelte ganger gått ganske langt for å skjule min identitet. For eksempel, jeg liker fotball og deltar i diskusjoner på BigSoccer, canadian-soccer.com (begge steder som “Start fan in exile”), Soccer24/7 (som “Startfan abroad”) og Start-supporternes forum (som “Utlending”). For å forhindre at jeg lett kunne spores og for å unngå spam epost opprettet jeg en egen yahoo.com-konto som jeg bruker til disse.

Jeg har også brukt pseudonymer på Bynkii (som “Fred”, men er ikke den eneste som har brukt det nicket), BoingBoing (“Norwegian Reader”), Freesound (“norwegianteacher”) og mange, mange flere.

Det å være anonym ble vanlig – det var bare det man gjorde, og det var egentlig ganske få som sto frem med navn og identitet.

Men det er jo problematisk å delta i en diskusjon – uansett emne – med anonyme folk, og være anonym selv. Dette ble et tema i 2007 blant Start-supporterne. Det var en periode det stormet rundt daværende trener Stig Inge Bjørnebye og veldig mange misfornøyde supportere kom med anonyme beskyldninger på diskusjonsforumet – både på supporternes eget forum og på nettsidene til lokalavisa Fedrelandsvennen. Trådene med de groveste beskyldningene er siden blitt fjernet, men diskusjonen i etterkant kan leses her og her. I etterkant av dette ble alle oppfordret til å stå frem med eget navn. (Selv har jeg lagt til navnet mitt i signaturen, men ikke endret brukernavnet.)

For meg var denne diskusjonen en liten vekker. Jeg var fullt klar over anonymitetsproblematikken før dette, men hadde egentlig ikke tenkt så mye på det. Men, ikke så mange måneder etter denne diskusjonen hadde rast seg ferdig bestemte jeg meg for å skrive et innlegg på NRKbeta, og da var valget lett – bruk eget navn og legg til en link til bloggen min. Nå er det stor forskjell mellom en fotballdebatt og en blog beregnet på *kremt* mediegeeker som meg, men dog – prinsippet er viktig: hvis jeg skal skrive meningene mine offentlig bør jeg stå frem med hvem jeg er. Det blir tross alt lettere for folk å ta meg på alvor hvis de kan sjekke min identitet. Det virker opplagt.

Spørsmålet er jo da – når ble det opplagt igjen? Det finnes fremdeles tilfeller av prominente bloggere som blir grovt hetset og til og med truet på nettet. Man vet jo aldri når en eller annen tar seg nær av det som skrives, og er alle som står frem med identiteten vår litt naive og godtroende? Man skal ikke bevege seg veldig langt ut i diskusjoner om religion, abort, midt-østen og, dessverre, fotball før meninger blir veldig polariserte og mer eller mindre reelle personangrep og truseler florerer.