Tag: personal history

Jeg har vært på internett siden 1994 og har i den tid deltatt i en rekke diskusjoner, debatter og fora. Jeg husker ikke lenger navnet på nettsamfunnet jeg meldte meg på i 94 (linken sluttet å fungere for noen år siden, og jeg har siden slettet bokmerket), men det var et samlingsted for teater- og filmfolk i Nordamerika. Da var WWW i sin barndom, og de aller fleste som skrev om seg selv her sto frem med fullt navn, adresse og telefonnummer. En dag fikk jeg epost fra en skuespiller i New York som hadde en venn i Vancouver (hvor jeg bodde) med noenlunde lignende kunstneriske interesser. Denne skuespilleren mente jeg burde ta kontakt med denne vennen hennes og ga meg navnet og telefonnummeret hennes. Jeg tok kontakt, og møtte vennen; vi snakket en del om forskjellige prosjekt og selv om det ikke ble noe samarbeide holdt vi kontakt og hverandre oppdatert en stund fremover.

Det tok ikke lang tid etter det før det ble vanlig å skjule sin identitet på internett. Det fantes mange forskjellige grunner for det, men det vanlige var jo at man ville skjule seg fra “gærningene” eller fra bekjente/venner/arbeidsgivere.

Neste gang jeg registrerte meg noe sted var på Apples support forum i 1997, og da var det normalt å være anonym så jeg valgte selv den muligheten – ganske ukritisk. Siden den tid har jeg registrert meg ganske mange steder under forskjellige navn, og enkelte ganger gått ganske langt for å skjule min identitet. For eksempel, jeg liker fotball og deltar i diskusjoner på BigSoccer, canadian-soccer.com (begge steder som “Start fan in exile”), Soccer24/7 (som “Startfan abroad”) og Start-supporternes forum (som “Utlending”). For å forhindre at jeg lett kunne spores og for å unngå spam epost opprettet jeg en egen yahoo.com-konto som jeg bruker til disse.

Jeg har også brukt pseudonymer på Bynkii (som “Fred”, men er ikke den eneste som har brukt det nicket), BoingBoing (“Norwegian Reader”), Freesound (“norwegianteacher”) og mange, mange flere.

Det å være anonym ble vanlig – det var bare det man gjorde, og det var egentlig ganske få som sto frem med navn og identitet.

Men det er jo problematisk å delta i en diskusjon – uansett emne – med anonyme folk, og være anonym selv. Dette ble et tema i 2007 blant Start-supporterne. Det var en periode det stormet rundt daværende trener Stig Inge Bjørnebye og veldig mange misfornøyde supportere kom med anonyme beskyldninger på diskusjonsforumet – både på supporternes eget forum og på nettsidene til lokalavisa Fedrelandsvennen. Trådene med de groveste beskyldningene er siden blitt fjernet, men diskusjonen i etterkant kan leses her og her. I etterkant av dette ble alle oppfordret til å stå frem med eget navn. (Selv har jeg lagt til navnet mitt i signaturen, men ikke endret brukernavnet.)

For meg var denne diskusjonen en liten vekker. Jeg var fullt klar over anonymitetsproblematikken før dette, men hadde egentlig ikke tenkt så mye på det. Men, ikke så mange måneder etter denne diskusjonen hadde rast seg ferdig bestemte jeg meg for å skrive et innlegg på NRKbeta, og da var valget lett – bruk eget navn og legg til en link til bloggen min. Nå er det stor forskjell mellom en fotballdebatt og en blog beregnet på *kremt* mediegeeker som meg, men dog – prinsippet er viktig: hvis jeg skal skrive meningene mine offentlig bør jeg stå frem med hvem jeg er. Det blir tross alt lettere for folk å ta meg på alvor hvis de kan sjekke min identitet. Det virker opplagt.

Spørsmålet er jo da – når ble det opplagt igjen? Det finnes fremdeles tilfeller av prominente bloggere som blir grovt hetset og til og med truet på nettet. Man vet jo aldri når en eller annen tar seg nær av det som skrives, og er alle som står frem med identiteten vår litt naive og godtroende? Man skal ikke bevege seg veldig langt ut i diskusjoner om religion, abort, midt-østen og, dessverre, fotball før meninger blir veldig polariserte og mer eller mindre reelle personangrep og truseler florerer.