For en godt stund siden laget jeg en brukerkonto på expono.no, men ha aldri brukt den. Nå har jeg testet det litt, og resultatet er her:
Ingen iPad på meg…
Som så mange andre fulgte jeg Apples lansering av iPadden med argusøyne. Enten man liker dem eller ikke er Apple blitt den ledende datamaskinprodusenten i verden, og alle som jobber med forbrukerdatamaskiner, teknologi eller media er nødt til å følge med.
Det tok ikke lang tid før reaksjonene kom på nett; de fleste positive men også noen negative. Her var Gizmodo en av de første ute med sin “8 Things That Suck About the iPad“. Men det er kanskje ikke så rart at det kom noen negative reaksjoner når oppbyggningen var så voldsom som det vi så før lanseringen. Man må huske at det har gått rykter om en Apple tablet i flere år.
Siden lanseringen har det kommet ganske mange reaksjoner, både her og i utlandet. Enkelte er bare lei hele Apple-hysteriet i media – og det er vanskelig å være uenig i det! Andre tar en mer nøktern og reflektert gjennomgang av hva iPad vil bety for, for eksempel filmbransjen eller bokbransjen. Og NRKbeta er som vanlig ute med en detaljert og gjennomtenkt analyse av den nye teknologien, og ser også på ting som hva en slik dings kan bety i skolen.
Og det finnes naturligvis mange andre eksempler.
Men den vinklingen jeg ummidelbart er mest enig i er dette innlegget til Ida Aalen. Kort oppsummert: iPad er dingsen for folk som egentlig ikke vil fikle med en datamaskin, og bare vil ha et enkelt og greit lese- og surfebrett som også kan brukes til å se på film, spille musikk, osv. Altså, som mange andre har observert, noe man bruker til å konsumere media, ikke skape det.
Men dette er ikke nok for meg, og det av følgende grunner:
- Ingen multitasking. Jeg hører på musikk når jeg jobber; det hjelper meg å stenge ut omverden og konsentrere meg om det jeg holder på med. Uten det er en iPad av begrenset verdi for meg.
- Hvis jeg skal lese bøker på en tablet vil jag ha muligheten til å markere og skrive notater – med en pen / stylus.
- DRM. say no more.
- Lukket system. Jeg er absolutt avhengig av to Firefox utvidelser når jeg surfer: Zotero og xmarks. Hvis jeg ikke kan legge til de og andre verktøy jeg mener er mest nyttig er en slik tablet uaktuell. I tillegg er en iPad det Jonathan Zittrain kaller en “tethered appliance” – altså lite mer enn en lekker brødrister. For meg er dette en farlig utvikling, da jeg er tilhenger av et åpent og fritt nett, men åpne og frie verktøy.
Det er synd, men jeg må nok vente en stund til før det kommer en tablet som er et seriøst verktøy. Men at iPad blir en sukksess, det er det ingen tvil om.
Og det blir nok ny MacBook Pro etterhvert… 🙂
Oppdatering 30.01 2010:
Jeg ser jeg er ikke alene i mine bekymringer om iPadens lukkede system. Elektronisk Forpost Norge (EFN) har kommet med en pressemelding hvor de blant annet skriver:
Med den teknologien som Apple presenterer i iPad vil myndighetene kunne ha fullstendig kontroll over hva slags medier og innhold folk har tilgang til, og med denne teknologien omfatter kontrollen også bøker og bildemedier”, sier Gramstad [leder i EFN; red.am]. “Dette gir produsent og myndigheter kontroll over hva slags informasjon folk får, hvilke bøker de har, og når de blir lest. I tillegg kan “makta” til enhver tid ombestemme seg og endre eller trekke innhold tilbake. Og dette skjer slett ikke bare i udemokratiske land. For ikke lenge siden fjernet selskapet Amazon uten forvarsel boken ‘1984’ fra de elektroniske bokhyllene til alle sine Kindle-kunder. I Norge har vi hatt et eksempel der Get slettet privatpersoners PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.
Dette er en ikke ubetydlig sak for alle som er opptatt av talefrihet og demokratiske rettigheter. Min indre geek blir veldig lei seg når det går opp for ham at det ikke blir iPad her i huset, men det lar seg nok ikke forene med mine prinsipper.
Stillhet
Det har vært meget stille på denne fronten de siste månedene, ser jeg. En av grunnene er at jeg har skiftet jobb – jeg er ikke lenger MK-lærer men har blitt undervisningsleder ved Den norske filmskolen.
Filmdistribusjon og piratkopiering
Som alle andre underholdningsindustrier sliter filmindustrien med å finne en modell som fungerer i en digital hverdag. Den tradisjonelle distribusjonsmetoden med kinovisning, fulgt av DVD-salg og så til slutt fjernsynsvisning er fremdeles benyttet av de fleste, men studioene føler seg truet av ulovlige digitale kopier som dukker opp på diverse steder på internett. En av de mest interessante ukjente sakene i Norge handler om filmen Max Manus som endte opp på The Pirate Bay i slutten av 2008. Denne saken har vært grundig kommentert på Twitter med hashtaggen #krevsvar og mange, bl.a. Teknisk Ukeblads nettsjef Anders Brenna, har skrevet mye om det.
Bransjen, både her i Norge og internasjonalt, har brukt mye tid, energi og penger på akkurat dette problemet: ulovlige digitale kopier på nett. Problemet er at hele anti-fildelingskampanjen ligner mest på et meget avansert “whack-a-mole” spill: hver gang du slår ned en dukker det en ny en opp. Herkules hadde det lettere mot Hydra. Dermed er det stadig press på samfunn å ty til mer drakoniske metoder som angrep på nettnøytralitet og lovpålagte angrep på personvernet.
Men det egentlige problemet filmindustrien sliter mest med i denne kampen er best illustrert av den nye spillefilmen Rage. Produsentene prøver seg på noen spennende ideer ved å ha filmens premiere på mobil og på nett. Når jeg hørte dette på BBC radio ble jeg meget ivrig for å prøve dette. Jeg er ikke overbevist om at mobilen er en god platform for spillefilm, men det er gledelig at folk prøver nye og innovative ting.
Jeg gikk inn på filmens nettsted, og trykket meg frem på linkene for mobil nedlasting. Jeg ble møtt med dette:
OK. Så prøver vi noe annet. Filmen er tross alt også på nett gjennom produsentens avtale med Babelgum.
Nei.
Og dette illustrerer filmindustriens problem (og musikk- og tvbransjen for den saks skyld): det internasjonale rettighets- og distribusjonssystemet er basert på en model hvor underholdningsprodukt er fysiske objekter som transporteres verden over. Dette tar tid og koster penger og har ført til et system hvor det er logisk å ha, for eksempel, regionale rettighetsavtaler.
Det fungerer ikke lenger.
Jeg kommer ikke til å laste ned Rage ulovlig, men det er godt mulig meget sannsynlig at andre gjør det. Ikke nødvendigvis fordi de er hardbarka pirater men fordi de vil se den nå og har ingen annen mulighet.
Filmbransjen er flinke til å få oss til å få lyst til å se det de produserer. Nå må de bli like flinke og innovative til å gi oss muligheten til å se det de produserer når vi vil se det.
Først da vil man kunne se en reel nedgang i piratkopiering.
Mer fildeling
“Lovlig fildeling er et gode. Ulovlig fildeling er tyveri” skriver Dele, ikke stjele-kampanjen. Og det virker riktig nok, men oppropet faller ganske raskt i samme felle som de fleste andre i mediebransjen: de fokuser nesten utelukkende på “piratkopiering” og hvilket onde det er men greier ikke å komme med forslag til løsninger.
Og det er synd, for dette er en viktig sak. Alle som jobber i mediebransjen skjønner jo at hvis det er umulig å få en inntekt av å skape åndsverk blir det mange færre som kommer til å gjøre det og det taper vi på alle sammen.
Forleden tok jeg opp disse temaene i VG3-klassen min, og da fikk jeg høre noe interessant. Det er tre elever i klassen som hadde et utvekslingsår forskjellige i USA i fjor, og alle tre meldte at ulovlig nedlasting var så og si ukjent på de skolene og i de miljøene de var. Dette overrasket dem veldig, og resten av klassen synes dette var ganske underlig. Hvorfor betale når man kan få gratis?
Etter litt diskusjon kom vi frem til at det er en enkelt ting: folk er egentlig fundamentalt late og tar letteste løsning, selv hvis det koster litt. Samtidig vil vi ha det vi vil ha når vi vil ha det. Dermed er det to hinder “bransjen” må overkomme hvis de vil virkelig ta et tak mot piratkopiering:
For det første: brukervennlighet. iTunes Music Store brukes ofte som et eksempel på hvor elegant ting kan løses, og det er et godt eksempel. Andre kreative løsning som Spotify/Wimp, NRKs torrent-distribusjon av Lars Monsen mm. er også gode løsninger. Men den aller beste løsningen hittil – etter min mening – er Hulu.com i USA. Dette er ganske enkelt fordi den samler mange forskjellige typer ettertraktet innhold på et sted og gjør dem enkelt og lett tilgjengelig. Dette er kanskje det elementet av brukervennlighet som ikke snakkes om så mye; hvis (nesten) alt jeg ser etter er samlet på et sted er jeg mer villig til å betale for å bruke den tjenesten enn hvis jeg må søke på, registrere meg og muligens betale på 10-12 forskjellige steder.
Det andre viktige momentet ble glimrende illustrert i den såkalte #drittunge-saken: internasjonale distribusjonsvinduer. I filmbransjen, for eksempel, er det bare de aller største aktørene som får simultan-distribusjon over hele (eller store deler av) verden. Som oftest er en produsent i en situasjon hvor de forhandler distribusjonsrettigheter for en liten bit av verden av gangen, så det kan godt hende at en europeisk premiere av en nordamerikansk film kommer mange måneder etter premieren i hjemlandet. Populære TV-serier sendes også til forskjellig tid forskjellige steder i verden, av diverse årsaker. Da blir det mange som laster ned for de vill ikke vente.
Dette er utfordringene folk som “Dele, ikke stjele” bør takle: hvordan skaper vi tjenester som samler mest mulig innhold på ett, brukervennlig, sted og hvordan sørger vi for at så mye som mulig er tilgjengelig over alt samtidig.
Det er store og vanskelige utfordringer, men det blir ikke lettere av at man virrer rundt med tullete opprop mot piratkopiering.
Bloggurat
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Kristiansund på norske bloggkart!
10 år senere…kortfilmen Wind
10 år etter “premieren” synes jeg det var på tide å laste opp kortfilmen Wind som jeg laget mens jeg bodde i Vancouver.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=d6tQRvgEVHU]
“For deling, mot stjeling”
Dette er overskriften til en kronikk i Aftenposten i dag, signert Ragnar Bjerkreim, komponist og styreleder i NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere, Sveinung Golimo, filmprodusent og styreleder i Norske film- og TV-produsenters forening og Jørgen Lorentzen, forfatter og styreleder i Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. Anledningen er en ny kampanje til forsvar for opphavretten.
Jeg har stor forståelse for den situasjonen åndsverkskapere er i. Deres levebrød er basert på en forretnings-modell som på skremmende kort tid er blitt utdatert, og nå kjemper de med nebb og klør for å holde på det gamle og trygge. “Opphavsretten er en bærebjelke” sier de, og peker til “The Statute of Anne” fra 1710. Dette var den spede begynnelse på det som har blitt moderne opphavsrett, og ga forfattere, musikere, osv. rett til å eie og kontrollere egenprodusert innhold.
I dag er internasjonal opphavsrett det verdens største industri – underholdningsindustrien – er bygget på. Milliarder av kroner veksler hender hvert år, og et utall av mennesker, fra artister og produsenter, distributører og markedsførere, selgere og anmeldere er avhengig av at den modellen som har eksistert til nå fortsetter å fungere.
Er det rart at disse folkene har pekt ut The Pirate Bay som folkefiende nummer en, og står frem og trygler og ber folk om å forsvare opphavsetten?
Absolutt ikke. Jeg skjønner det meget godt, og har stor sympati for dem.
Problemet er bare at Pandoras boks har nå vært åpnet og uansett hvor mye vi skulle ønske det kan vi ikke gå tilbake til 1999 (før Napster). Omveltningen de siste 10 årene har vært like stor som den som kom etter Gutenberg trykket sin første bok. Det er dette kronikkforfatterne ikke forstår.
Vi som snakker om å endre opphavsretten, om alternative modeller, om hvordan nedlasting kan lovliggjøres – vi gjør ikke det fordi vi ikke forstår opphavsrett. Vi vil ikke ødelegge for artister og gjøre det umulig å leve a å produsere åndsverk.
Snarere tvert imot.
Vi ser at omveltningen har vært så stor, så voldsom, at det må nytenkning til. Vi kan ikke tviholde på utdaterte modeller som beviselig ikke fungerer lenger. Vi må finne nye modeller, nye metoder, som gjør det mulig for artister å fortsatt leve av å produsere og ha en viss kontroll over det de har skapt i en ny og spennende hverdag.
oppdatert: Forfatter Eirik Newth har mange fornuftige ting å si om denne saken (selv om jeg ikke kommer til å stemme på Venstre av den grunn). Personvern og rettsikkerhet er blant de viktigste hensyn her.
oppdatert 4. sept.: linker til debatt på onsdag, flere kommentarer:
Dagbladet: Dette sa politikerne om fildeling og opphavsrett
Dele, ikke stjele har egen hjemmeside
Per Kristian Bjørkeng har en god kommentar i Aftenposten i dag.
Tech support
Jeg har ingen data-utdanning, og har aldri tatt noe kurs i tech support. Samtidig har jeg ofte kommet i den posisjon at jeg er den på kontoret som kan mest om datamaskiner, og må hjelpe alle de andre med ymse problemer. Når jeg har forsøk å forklare hvordan jeg gjør det har jeg kommet til kort – men ikke nå lenger!
XKCD slår til igjen!
Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!
Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.
Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.
Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.
Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!
Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.
“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake hit og krediterer meg. Denne versjonen av innlegget har noen endringer fra mitt opprinnelige innlegge, i hovedsak inspirert av forteller sin versjon
[kopiert fra carlchristian.net]
